De siste tiåra av 1800-tallet var det typografiske uttrykket i deler av norsk boktrykk preget av dekorative rammer og vignetter, fantasifulle skrifter, bøyde streker og rik fargebruk.
Særlig aksidenstrykkene – som invitasjoner, prislister, brevhoder, og også en del omslag og tittelsider – ble preget av dette. Boktrykkerfaget var fylt av entusiasme, og fagfolkene mente at nivået på deres håndverk nå kunne heves til «kunst». Men ettertida har ikke vært nådig – denne typografien er blitt karakterisert som et overlesset sammensurium av effekter.
Torbjørn Eng har nylig utgitt boka Da typografien ville være kunst, der han viser at denne typografien var et uttrykk for den alminnelige smaken på slutten av 1800-tallet. For eksempel var arkitekturen også preget av lignende dekor. Et stort antall teknisk kompliserte, utsmykkede trykkarbeider fra perioden blir gjengitt i boka. Mange av disse avtvinger respekt.
Da typografien ville være kunst har en sjelden innfallsvinkel til norsk boktrykkhistorie: utviklingen av typografiens form står i sentrum. Det grafiske uttrykket ses i sammenheng med teknologiske og samfunnsmessige endringer, f.eks. med det økte behovet for reklametrykksaker. Boka gir en bred framstillingen av utviklingen av boktrykkerfaget i Norge gjennom hele 1800-tallet, og presenterer flere viktige aktører.
Denne rikt illustrerte, innbundne boka på 188 sider er til salgs fra forfatteren og fra Norlis antikvariat i Oslo.
Se en nærmere omtale av utgivelsen her.