Rannem, Øyvin: Bokstavene i historien: maktsymbol fra Augustus til Mussolini. Forlaget Press, Oslo 2017. 390 s.

Trajan-søylen i Roma, fullført i år 113 e.Kr. til ære for keiser Trajans felttog, har for typograf og pensjonert førstelektor Øyvin Rannem vært et faglig fyrtårn gjennom hans typografiske liv.

På en stor marmortavle ved foten av søylen er det hogget inn en tekst med bokstaver som for ham, så vel som for mange andre fagfeller, bedømmes som det ypperste uttrykket for Vestens «store» bokstaver: capitalis monumentalis.

Rannem er forfatter av den interessante, lærerike og velskrevne Bokstavene i historien (Forlaget Press, 2017). I boka er Trajan-bokstavene den målestokken skrifthistorien for øvrig vurderes i forhold til. Han følger skriftutviklingen fra den romerske republikken, gjennom keisertida, til det tidlige kristne Roma, via Karl den store, til renessansens gjenoppliving av antikken og den keiserlige bokstavstilen, deretter i barokken under Romas mektige paver, før han avslutter med hvordan Mussolini og fascismen satte sitt preg på Romas skriftkultur.

«Maktsymbol fra Augustus til Mussolini» er bokas undertittel. Rannems innfallsvinkel er hvordan politikken har preget skriftutviklingen, i motsetning til betydningen av de estetiske skiftene i stilhistorien. Han skriver for eksempel om hvordan de mektige pavene, til tross for at at de ville distansere seg fra det hedenske Romerriket, like fullt brukte keisertidas capitalis monumentalis i gjenreisingen av Romas storhet under pavestyret. Eller hvordan keiserens flytting fra Roma til Konstantinopel fikk den keiserlige capitalis til å endres under påvirkning av greske bokstavformer, noe som resulterte i den rundere uncialskriften. Roma forfalt så i flere århundrer, politisk, økonomisk og kulturelt, og med dette tapte de keiserlige capitalis anseelse.

Det kan innvendes at også de estetiske skiftene i stilhistorien gjerne har bakgrunn i samfunnsmessige endringer, i politikk i bred forstand. Men Rannems fokus er anvendelsen av bokstavformer som maktsymboler. Slik som at de romerske capitalis monumentalis ble utviklet for å markere maktforholdene under den første romerske keiseren, Augustus, som hersket i 40 år. Eller som da frankernes konge Karl den store i år 795 donerte en inskripsjon til Roma for å hedre den avdøde pave Hadrian 1. Innskriften på denne er svært nær de keiserlige capitalis monumentalis, på en tid da denne skriften var nærmest glemt, så noe av hensikten må ha vært å knytte bånd mellom den verdslige makten på den ene sida og Roma og pavemakten på den andre. Og fem år etter ble Karl kronet til tysk-romersk keiser – av paven i Roma.

Gjennom århundrene har man vært i villrede om med hvilken teknologi de keiserlige capitalis-bokstaver, og særlig deres seriffer, ble formet på steinen, før de ble hogget ut. I dag er man sikker på at penselen var redskapet, noe Rannem forklarer inngående. Under renessansen prøvde skrivemestrene å finne en geometrisk nøkkel til disse bokstavformene. Det ble konstruert sinnrike modeller med sirkler og hjelpelinjer. Men dette var et blindspor, før man fant tilbake til penselteknikken. Andre skriveredskaper har også påvirket skriftutviklingen, og etter hvert ble det de typografiske skrifttypene som la føringen for utviklingen. Det må legges til at også den høye kvaliteten på marmoren, som man ved starten av keisertida begynte å utvinne i Carrara, muliggjorde detaljene i de vakre bokstavene.

Boka har en drøftende stil, idet Rannem ved å referere til andre skrifthistorikeres arbeider diskuterer seg fram til svar på de mange gåtene i skrifthistorien. Dette gjør teksten troverdig, og leseren forstår at skrifthistorien bokstavelig talt ikke er hogget i stein.

Roma var det latinske alfabetets vugge, så det er naturlig at Rannem gjennom hele boka har ett bein i romersk epigrafi. Men han gjør avstikkere: til Firenzes «florentinske» capitalis, til den håndskrevne karolingiske minuskel som ble utviklet under Karl den store nord på kontinentet, til den typografiske skriftutviklingen, og til de gotiske bokstavformene som dominerte i Nord-Europa. Også hos oss ble antikvaen brukt politisk. Man kan observere at i gotisk trykt tekst ble kongenavn ofte satt med latinske typer. Man kan se dette som et autoritært maktgrep: det knyttet kongehuset i Danmark-Norge assosiativt til keisertidas mektige Roma.

Øyvin Rannem har vært inspirert av to eldre utgivelser som har en lignende innfallsvinkel til skrifthistorien, nemlig Edward M. Catichs The origin of the serif (1968)og Stanley Morisons Politics and script (1972). For øvrig er sammenhengen mellom politikk og skrift et sjeldent tema i litteraturen. De som kjenner omfanget av den skrifthistoriske litteraturen påpeker at boka i internasjonal sammenheng er unik, og at den bør bli oversatt for det utenlandske markedet. Vi kan heldigvis lese den på norsk.

Torbjørn Eng