Alle kan se hva Universitetet fikk:
Georg Sverdrups hus er et praktbygg Universitetet i Oslo med rette er stolt
av. Og vi som planla og bygget det er ikke mindre stolte. Helt siden utbyggingen
av Blindern startet i 1930-årene, og særlig etter at Historisk-filosofisk
og Samfunnsvitenskapelig fakultetene ble samlet på Blindern i 60-årene,
hadde universitetet manglet et moderne, sentralt plassert bibliotek. De små
bibliotekene som fantes på Blindern var, og er til dels fremdeles på
Mat.-nat. fakultetet, Blinderns best bevarte hemmelighet. Bortgjemt som de var
på instituttene og utilgjengelige for andre enn de lokale brukere.
Med byggingen av Georg Sverdrups hus vender biblioteket hjem. Enheten bibliotek
- universitet gjenopprettes. Da man bygget ut på Karl Johans gate var
bibliotekbygget, Domus Biblioteca, en selvsagt del, så ble enheten brutt
da biblioteket flyttet til Solli plass i 1914. Der levde biblioteket sitt eget
liv i 85 år. Først 2. september 1999, kom biblioteket tilbake på
campus.
Det universitetet har fått på campus Blindern er et fellesbibliotek
for de fire humanistiske fakultetene HF, SV, Teol og UV. Man har fått
undervisningsrom, auditorier, grupperom og forskerseller. I alt 30 000 kvm med
leseplass for 800 studenter og hylleplass til 2 millioner bind. Og det aller
beste er den sentrale beliggenheten midt på campus. Det var en lykke at
denne mest sentrale tomta på Blindern av en eller annen grunn lå
ubebygget. At tomta heller ikke var regulert, viste seg å være en
overraskelse, som kunne blitt en skikkelig snubleblokk.
Ved å samle de gamle bibliotekene på Blindern og store deler av
virksomheten på Drammensveien i ett bygg har universitetet kunnet konsolidere,
modernisere og effektivisere biblioteket og legge til rette for øket
bruk av samlinger og tjenester. Georg Sverdups hus er ikke bare bibliotek, bygningen
er blitt et symbol og en vesentlig miljøfaktor på campus, et sentrum
for sosial aktivitet og kulturell opplevelse, et sted for konserter, utstillinger
og konferanser. Kaffebaren er Blinderns nye treffested.
Men det tok altså tredve år.
Historien om realiseringen av bibliotekbygningen på Blindern er en historie
om politikk som det muliges kunst, det er en historie om at det ikke er nok
å ha et behov eller en god ide, og det er en historie om kulturens plass
i nasjonen Norge.
Min erfaring er at biblioteket alene vil aldri nå fram med sine behov,
man er nødt til å forme et interessefellesskap, finne noen andre
som ser en fordel i å bruke biblioteksaken til å fremme sine behov.
Derfor parallellen med operaen; bygging av operaen var ikke primært en
kulturoppgave eller et behov for nybygg, operasaken handler om byutvikling.
Norge er et land for spesielt interesserte. To ganger har vi stemt nei til EU, og vi er et land med spredt bosetting hvor distriktspolitikken er den helligste av alle kuer; alt er mulig hvis man kan få lagt det til utkant-Norge. Byggingen av et bibliotekbygg på Blindern er uløselig knyttet til disse to elementene. Knaggene her er årstallene 1972 og 1988. Den er også uløselig knyttet sammen med etableringen av et selvstendig norsk nasjonalbibliotek. Men før vi kommer så langt har vi året 1966.
I 1966 lanserte daværende sjef for Universitetsbiblioteket (UB), overbibliotekar
H. L. Tveterås, en utbyggingsplan for biblioteket på Drammensveien.
Det kunne han gjøre fordi UB siden 1940 hadde vært egen post på
statsbudsjettet atskilt fra universitetet. Tveterås foreslo en storstilet
utbygging. Hans utgangspunkt kommer fram i en uttalelse i Universitas 11/67:
”UB’s hovedkvarter vil vel sannsynligvis alltid ligge på Drammensveien.”
Tveterås hadde støtte i universitetets administrasjon, men møtte
uventet hard motstand. Universitetet hadde i virkeligheten flyttet til Blindern
og våkne forskere hadde oppdaget at man hadde glemt biblioteket. HF-fakultetet
gikk hardt ut og forlangte at all videre utbygging av UB skulle skje på
Blindern. Striden som fulgte var dramatisk. Den endte med at Tveterås
tok sin hatt og gikk, og den førte til at departementet la saken på
is fordi partene ikke kunne bli enige. For å hindre liknende utspill i
framtida sørget man for at UB på ny ble innlemmet i universitetets
kapittel på statsbudsjettet, og i dag er bibliotek helt usynlig i budsjettsammenheng.
I mellomtiden kom Biologibygget opp i 1972 og bibliotekets byggesak lå
brakk.
All videre utbygging av UB skulle altså skje på Blindern. Spørsmålet var bare: hvordan skulle man komme seg dit? Mens man på biblioteksiden grublet på en ny strategi, vokste bibliotekbehovet utover i 70-årene. Studenttallet økte radikalt og mengden bøker og litteratur som skulle håndteres vokste formidabelt. Som så ofte ellers ble et utvalg nedsatt for å utrede saken. I desember 1979 nedsatte regjeringen Strand-utvalget. Strand-utvalget skulle:
Kluet ligger i et andre punktet; nasjonale biblioteksoppgaver. Og nå må vi ta et lite tilbakeblikk. Helt til 1815 var det Det kongelige Bibliotek i København nasjonalbibliotek for hele kongeriket. Da Norge var blitt selvstendig i 1814 måtte oppgaven nasjonaliseres. Det kongelige Frederiks Universitet var grunnlagt i 1811 og biblioteket, ledet av professor Georg Sverdrup, kom på plass i 1813. Som det ledende vitenskapelige biblioteket i hovedstaden var det naturlig at oppgaven å samle, registrere og forvare alle norske trykk og annet material ble lagt til UB. Det skjedde i Kgl. resolusjon av 21. februar 1815, som påla alle boktrykkere å levere tre eksemplarer av alt de trykket til UB. Denne oppgaven, samle inn, ta vare på og registrere alle norske trykk, hadde UB helt fram til 1999. UB var både universitets- og nasjonalbibliotek. I 1883 ble det opprettet en egen avdeling ”Norske avdeling” til å håndtere pliktavleveringen og publisere bokfortegnelsen.
Flere ganger i tidens løp forsøkte bevisste biblioteksjefer å endre bibliotekets status mer i retning av å være nasjonalbibliotek primært. I 1895 framsatte overbibliotekar Drolsum forslag om at bibliotekets navn skulle endres til Riks- og universitetsbibliotek eller National- og universitetsbibliotek ”for at dets dobbelte oppgave alltid skulle staa klart betegnet.” Det akademiske kollegium fant imidlertid en navneforandring ”upaakrevet” og navnet ble ikke endret.
I 1907 da man skulle bygge nytt bibliotek på Solli plass tok Drolsum saken opp på nytt og foreslo navnet forandret til ”kort og likefrem Riksbiblioteket, hvilket navn hyppig er brukt om det så vel i pressen som under forhandlinger i Stortinget.” Saken strandet i en stortingskomite og intet skjedde.
I 1925 avgir overbibliotekaren, som nå var Wilhelm Munthe, en utførlig
utredning til det akademiske kollegium om ”Universitetsbibliotekets overgang
til selvstendig riksbibliotek.” I konklusjonen skriver overbibliotekaren
med stor patos:
”Universitetsbibliotekets utvikling til offisielt riksbibliotek er for
lengst kommet så langt at den ikke kan stanses. Den kan forhales men den
vil bli båret fram av sin indre styrke” og han slutter slik: ”Norge
kan ikke unnvære et riksbibliotek. Når jeg slutter med å anbefale
universitetet nu å gi nasjonen det som gave er det i overbevisningen om
at dette i like grad vil være til gagn og vinning for biblioteket som
for universitetet selv.”
Kollegiet svarte med å nedsette en komite som tok bestemt avstand fra forslaget. Departementet ønsket et kompromiss, Stortingskomiteen hadde på sin side forståelse for forslaget om å skille ut UB som en selvstendig statsinstitusjon, men i juni 1930 endte saken med utsettelse i Stortinget. Likevel ble altså UB skilt ut i eget kapittel på statsbudsjettet i 1940 og det varte til 1970 da universitetet igjen sikret seg herredømmet.
Allikevel skulle det vise seg å være nettopp de nasjonale bibliotekoppgavene som ble brekkstangen for et bibliotekbygg på Blindern.
Tilbake til Strandutvalget. Behovet for bedre bibliotektjenester økte, som sagt, utover i 70-årene. Etterspørselen etter litteratur økte, og mengden norsk materiale som skulle håndteres økte. Og nettopp her lå hunden begravet. I innstillingen (NOU 1983:17 «Universitets- og forskningsbibliotekene i Norge) gir utvalgets sin vurdering av situasjonen:
”Ordningen med at UBO også skal være nasjonalbibliotek er ikke lenger tilfredsstillende fordi det får sine bevilgninger bestemt uten hensyn til de oppgaver biblioteket har utover det å være bibliotek for Universitetet i Oslo.”
Med andre ord: Oppgaven å samle, registrere og oppbevare landets egen litteratur til evig tid, var kommet i konflikt med oppgaven å være bibliotek for universitetet. Utvalget mente Nasjonalbibliotekoppgaven var blitt skadelidende og noe måtte gjøres. Løsningen som ble foreslått var nettopp at oppgaven ”bør legges til et eget nasjonalbibliotek, opprettet som en selvstendig institusjon.”, og utvalget ser for seg en løsning: ”skulle UBO får anledning til å bygge ut på Blindern, kan nasjonalbiblioteket bli igjen i bygget på Drammensveien..” I stedet for å løsrive hele UB fra Universitetet, var tanken nå å skille ut den ”nasjonale” delen.
Strandutvalget var det første offentlige utvalg som var inne på tanken om å dele UB ved å skille ut NB og flytte UB til Blindern. I Strandutvalget satt både sjefen for UB, overbibliotekar John Brandrud, og riksbibliotekar Gerhard Munthe, som var Brandruds forgjenger på UB.
Utvalget avga sin innstilling i 1982. Det var gått 16 år og det skulle ta enda 17 år til; i 1999 ble biblioteket i GSH offisielt åpnet av HM Kong Harald. For Strandutvalgets innstilling led samme skjebne som så mange andre innstillinger skrevet ut fra eget ståsted og behov; tross en omfattende høringsrunde havnet den i en skuff. Ingen følte seg kallet til å ta saken videre. Det manglet interessenter og det lå ingen politisk gevinst i saken. Det var ikke nok å ha et behov!
Men saken var, tross alt, satt på dagsorden, en ny strategi var i realiteten staket ut og det var bare de gode politiske grep som manglet. Slike politiske grep utløses ofte av ytre begivenheter, ikke av dokumenterte planer og behov. Og den første anledningen kom da det nærmet seg 1982.
Men før vi ruller opp den historien, la oss se hva som skjer ved universitetet. Fra 1979, parallelt med arbeidet i Strand-utvalget, utfoldet universitetet stor aktivitet for å konkretisere visjonen om et nytt bibliotekbygg på Blindern. I 80-årene var spørsmålet om UBs organisering og styring under nærmest kontinuerlig diskusjon og utredning. Den såkalte Kjekshus-komiteen skulle komme med romprogram for et påtenkt nybygg i Gaustadbekkdalen for hele biblioteket på Drammenveien og alle fakultetsbibliotekene som hadde vokst opp siden 50-tallet. Men disse planene ble foreldet før de var utarbeidet. Da det ble kjent hva Strandutvalget ville foreslå ble nemlig Kjekshuskomiteens arbeid stilt i bero og i stedet fikk Organisasjons- og administrasjonskomiteen (OAK) i oppdrag å vurdere forslaget fra Stand-utvalget om en deling av UB i nasjonale og universitetsrelaterte oppgaver. OAK støttet forslaget og sier i sin egen tilråding fra januar 1984: ”Ved ei eventuell deling av det noverande UB synest det mest tilrådelig at eitt nytt nasjonalbibliotek får ta over bygningen på Drammensvegen. For universitetet må det vera ein klår føresetnad at dette blir kompensert med vesentlige arealtilskott i Blindern-området.” og komiteen er klar på hva den mener med Blindern-området: ”Komiteen meiner at tanken om eit bibliotekbygg i tilknytning til Sophus Bugges hus er interessant og rår til at prosjektet blir utgreidd nærare.”
Og så skjedde: en arbeidsgruppe ble nedsatt høsten 1984 og i oktober 1985 forelå et fullt ferdig forslag til et bygg på 20 000 kvm ved siden av Sophus Bugges hus. Tanken var å få bygget oppført 1988-90. Dermed var målet konkretisert; et nytt bibliotekbygg på plenen mellom Meteorologisk institutt og HF-byggene.
Men tiden gikk og etter hvert dukker det opp andre prosjekter som truer med å skyve UB nedover på lista over planlagte nybygg. Fra bibliotekets side var det en stor utfordring å holde saken varm og sørge for at UB-bygget stadig vekk var UiOs høyest prioriterte byggesak. For det var ikke selvsagt; biblioteksbehov alene når aldri opp. Fakultetene vil ikke prioritere et bibliotekbygg foran sine egne behov. Fra 1985 til 1992 ble det derfor lansert flere forslag til utbygging på Blindern, det ene mer spesielt enn det andre. Et av de mer kuriøse kom i 1987 fra Blindern studenthjem; Prosjekt Alette Schreiner. I 1988 kom et forslag fra arkitekt Leif Moen, som hadde tegnet HF og SV-byggene, basert på at tomta ved Sophus Bugges hus ble utvidet med studenthjemmets tomtearealer. Under direktør Stahls regime var man nær på å få panikk; høsten 1989 ble UB bedt om å lage et program for innplassering av biblioteket som moduler i allerede eksisterende bygg. UBs syn kommer klart fram i sammendraget: ”Universitetets plassproblem vil forverres ved innpassing av modulene i eksisterende bygninger, dertil egner bygningene seg dårlig til bibliotekformål.” Forslag om å bygge en brakkeby på bibliotektomta var også framme.
I 1990 slo UB selv et slag for nybygget ved å invitere arkitektkontoret
Snøhetta, som akkurat hadde vunnet konkurransen om biblioteket i Alexandria,
til å tegne et ideprosjekt som kunne tjene som visjon, inspirasjon og
være en utfordring til både universitet og samfunn. Prosjektet ble
delfinansiert av bibliotekets venner i bokbransjen og presentert med seminar
og utstilling.
Ennå sto man uten noe bygg. Men nå hadde det begynt å skje
ting i kulissene, det politiske håndverket var i ferd med å folde
seg ut. Og vi går tilbake til 1982.
Mange husker ennå EF-avstemmingen i 1972 da vi gikk til sengs i EF og
våknet utenfor. Det var en spennende natt, men da det nærmet seg
1982 og ti-årsjubileet for Norges første nei, viste det seg at
TV-opptaket fra den natten var forsvunnet. Det fantes ikke i NRKs arkiver. Dette
triste faktum var noe av bakgrunnen for at det i 1980 ble nedsatt et utvalg
til å ”greia ut arkivering av skrift, lyd og bilete” med tanke
på å revidere loven om pliktavlevering fra 1939. Utvalget hadde
professor Berge Furre som leder og avsluttet sitt arbeid i juli 1983 med utredningen
”Fra informasjon til kulturarv” (NOU 1984: 3).
Utvalget gikk inn for at avleveringsplikt skulle innføres for alle dokumenttyper,
ikke bare i papir men også for dokument som mikroformer, EDB-dokument,
lydfestingar, fotografi, film, videogram og kringkasta materiale. For å
håndtere denne nye store oppgaven foreslo utvalget at UB skulle deles
i et nasjonalbibliotek og et universitetsbibliotek slik også Strand-utvalget
hadde foreslått. Skulle man få en ny og utvidet pliktavleveringslov
måtte man også ha en egnet institusjon til å forvalte det
avleverte materialet. Og på bakgrunn av Strand-utvalget, 10 år tidligere,
var det klart at denne oppgaven i hvert fall ville komme i konflikt med oppgaven
å være bibliotek for Universitetet i Oslo.
Furre-utvalget understreket at det var ”problemfylt, ja uhaldbart, at Noreg ikkje har noko sjølvstendig Nasjonalbibliotek” og hevda at det var ”til skade for vesentlige nasjonale kulturoppgåver” at nasjonalbibliotekfunksjonene organisatorisk og fysisk var lagt under universitetsbiblioteket, og dermed under Universitetet i Oslo. Et nytt Nasjonalbibliotek skulle ha hovedansvaret for å ta imot, registrere, ta vare på og låne ut de pliktavleverte dokumentene. Og så heter det: ”Nasjonalbiblioteket får ei organisatorisk oppbygging med to tyngdepunkt - eit for dokument av papir m.m. og eit for EDB-dokument og lyd- og biletmateriale.” Det er interessant sett i lys av det som skjedde senere, nemlig at Furre-utvalget faktisk åpnet for en eller flere nasjonalbibliotek-avdelinger.
For å iverksette den nye ordningen foreslo utvalget flere tiltak, blant annet administrativ deling av Universitetsbiblioteket i Oslo og at planene om nybygg – enten for et universitetsbibliotek eller et nasjonalbibliotek må ”førast fram til avgjerd.” Dermed var saken klar; Norge skulle ha eget Nasjonalbibliotek og det skulle bygges nytt! Det som ikke var klart var hvordan man skulle dele UB og hvor man skulle bygge nytt.
Noe annet som også var åpenbart var at dette ville koste penger. Utvalget kalkulerte lavt med 6 mill. kr. i årlige driftskostnader og 114 mill. kr. til nybygg regnet i 1981 kr.
Furre-utvalgets forslag om deling av UB som en forutsetning for ny lov om pliktavlevering ble tatt på alvor i departementet. Kultur og vitenskapsdepartementet (KVD) nedsatte et nytt utvalg med riksbibliotekar Gerhard Munthe som leder til å utrede de praktiske spørsmål som ville oppstå ved deling av UB i et universitetsbibliotek og et nasjonalbibliotek. På den måten signaliserte departementet at dette var en sak som skulle følges opp
Debatten skiftet også karakter. På alle møter og konferanser
som ble holdt i biblioteksektoren snakket man nå varmt om hva slags nasjonalbibliotek
man ville ha. Diskusjonen dreide seg om hvilke funksjoner et fremtidig nasjonalbibliotek
skulle fylle og hvilken rolle det skulle spille i norsk bibliotekvesen. Miljøet
hadde med andre ord fått troen på at et slikt bibliotek ville komme.
Munthe-utvalget avga sin grundige og detaljerte innstilling i 1986. Utvalget
understreket at det som hastet mest var å få fattet et politisk
vedtak. For det var jo akkurat det som manglet, det hadde ikke gått politikk
i saken. Statsråd Roar Langslet, som mottok Furre-utredningen i 1986 maktet
ikke å få gjort noe. Saken lå nede rent politisk også
etter at Gro Harlem Brundtlands minister, Hallvard Bakke, overtok i 1987, og
utover i 1988 stilnet debatten om nasjonalbiblioteket av mangel på ny
næring. Mens man altså trådde vannet i universitetsadministrasjonen
på Blindern…
Det skulle vise seg at stillheten ble avløst av storm. 6.april 1988 kunne de ansatte på UB lese i Aftenposten at KVD vurderte å legge basisfunksjonene for et nasjonalbibliotek til Mo i Rana.
Det som utløste det hele var nedleggelsen av Norsk jernverk og Koksverket med i alt tre tusen arbeidsplasser i 1988. Næringsdepartementet gikk ut og lovet statlige omstillingsmidler til etablering av ny virksomhet i Mo i Rana. Nå lette man med lys og lykte etter gode formål – og da var det statsråd Bakke kjente sin besøkelsestid; han hadde ikke penger til nytt NB, men det hadde Næringsdepartementet! Så hvorfor ikke bygge nasjonalbiblioteket i Mo i Rana?
Da beslutningen først var tatt gikk resten med hurtigtogsfart. Det gjaldt å redde Rana-samfunnet, men det gjaldt også å komme motstanderne i forkjøpet. Ikke alle syntes det var en god ide flytte de nasjonale bibliotekfunksjonene fra Solli plass 1000 km nordover.
Men tanken var ikke så dum, en rekke funksjoner kunne utføres like godt i Rana som noe annet sted. Det gjaldt:
Det var altså Hallvard Bakke som utøvet det politiske håndverket som skulle til da anledningen bød seg. Å parkere regningen i Næringsdepartementet var selvfølgelig en politisk genistrek, og en måte å få noe til å skje i en sak som lå nede. Det hjalp også at Hernes-utvalget i sin innstilling fra september 1988 støttet forslaget om å frigjøre nasjonalbibliotekfunksjonene fra UB og etablere et eget nasjonalbibliotek.¨
I Oslo slo nyheten ned som en bombe og det var ikke så rart. Dels var de ansatte på UB utsatt for en lekkasje som de var helt uforberedt på (mange trodde det var en forsinket aprilspøk), dels var planene ganske dramatiske: Det ble antydet at ca 100 av de 160 arbeidsplassene på Drammensveien skulle flyttes til Rana. ”Det er meningen at ”hovedbølet ”av nasjonalbiblioteket skal flyttes til Mo i Rana” uttalte informasjonssekretær Berit Griebenhow i KVD til Nationen, men la til, ”biblioteket skal også ha en filial i Oslo. Spørsmålet om lokalisering av et nytt nasjonalbibliotek hadde ikke vært drøftet verken på UB eller i bibliotekmiljøet og alle hadde gått ut fra at det skulle og burde ligge i Oslo. Heller ikke spørsmålet om en deling av Universitetsbiblioteket på Drammensveien hadde vært diskutert.
Da nyheten ble kjent tok også diskusjonen om bygging på Blindern en helt ny vending. Var dette en total avsporing, eller var det den brekkstang som skulle til for at noe skulle skje? Og hva var nå tidsperspektivet?
I februar 1989 ble St. prp. nr 58 om ”Skiping av nasjonalbibliotekavdeling i Rana” lagt fram. Den var ikke egnet til å berolige. I proposisjonen heter det at først når tiltaket i Rana er utbygget, vil det bli aktuelt å gjøre en ny analyse av situasjonen i Oslo. Regjeringen flagger at den ser for seg en samlet løsning for UB og nasjonalbiblioteket (NB) uten å si hvor. Statsråd Bakke utdyper i Aftenposten 24.4.1989: ”Men meget taler for at biblioteket vil bli flyttet til Blindern og sammenslått med det nye nasjonalbiblioteket”. Universitetet følger villig opp. I mai 1989 foreslår universitetsdirektør Trovik i brev til KVD at bygningen og tomten på Drammensveien selges og at gevinsten brukes til å finansiere et fellesbygg for NB/UB på Blindern på tomta ved Meteorologisk institutt. Uvissheten ble ikke mindre av det.
1. juli 1989 ble Nasjonalbibliotekavdelinga i Rana, som var det offisielle navnet, etablert i en nedlagt skolebygning. Allerede året etter kommer saken om en løsning i Oslo opp i Stortingets spørretime, men departementet tar det med ro. Vårt Land konstaterer 5. mars 1990 at NB-saken ikke vil bli noen hastesak. Frustrasjonen var stor og voksende på flere hold. I innstillingen til Statsbudsjettet for 1991 skriver Kirke- og undervisningskomiteen i Stortinget: ”Flertallet forutsetter at departementet i løpet av våren 1991 kommer tilbake med forslag om prinsippvedtak om NB i Oslo.”
Etableringen i Mo i Rana viste seg likevel å være den brekkstangen som skulle til. Skulle man i det hele tatt kunne forsvare å legge deler av et nytt NB til Rana, måtte det nødvendigvis føre til endringer i Oslo også. Selve etableringen i Rana var en delløsning, men en løsning som pekte framover, slik det også framgikk av navnet; Nasjonalbibliotekavdelinga i Rana var en avdeling av et NB som ennå ikke eksisterte. Alle visste vi at noe måtte skje.
Imens jobbet vi på UB trutt videre. Siden 1984 hadde all planlegging, all utvikling, all omstilling, all omorganisering, all flytting ved UB vært gjennomført ut fra ett overordnet mål; biblioteket skulle deles og universitetsbibliotekdelen skulle flyttes til Blindern. Mens debatten raste hadde plassproblemene på Drammensveien bare blitt større og større. Den ene samlingen etter den andre var blitt flyttet ut til Fakultetsbibliotekene som etter hvert var etablert for å løse de lokale bibliotekbehovene. Fordi blikket nå var rettet mot Blindern og fordi det lå i kortene at det var NB som skulle overta bygningen på Drammensveien, var det de utenlandske samlingene som ble flyttet ut. Først ut gikk mat-nat.-samlingene, så medisin, og juss og tilslutt var det bare samlingene innen humaniora og samfunnsfag som var igjen. Dem var det ikke mulig å få ut uten det nye bygget på Blindern. At biblioteket i Georg Sverdrups hus er ”Bibliotek for humaniora og samfunnsvitenskap” og ikke et fullstendig universitetsbibliotek er nettopp et resultat av at biblioteksaken trakk så lenge ut.
Universitetet hadde også begynt å føle problemene på kroppen. Studenttallet steg fra 18 000 til 31 000 på tre år og man var i beit for plass til undervisning. Bibliotekbygget syntes fjernt, og i budsjettforslaget for 1991/92 argumenterer universitetet sterkt for et rammebygg til undervisnings- og kontorformål på Blindern. Grunnen til at Georg Sverdrups hus er blitt et kombinasjonsbygg for bibliotek- og undervisningsformål er nettopp det sammenfallende behov for bibliotek og undervisningsfasiliteter. Et behov som gikk på tvers av alle fakultetsgrenser og som gjorde at bibliotekbygget ikke var noen konkurrent til f. eks. et rammebygg, men tvert imot en måte å løse flere behov.
Så endelig, i november 1991, kommer regjeringen med en pressemelding om NB-saken: UB skal avgi fem stillinger til Kulturdepartementet (KD), det skal opprettes en stilling som nasjonalbibliotekar og ansettes en stab på fire personer til å forberede utskilling av NB funksjonene fra UB, og det skal nedsettes en arbeidsgruppe til å utrede alternative modeller for organisering og lokalisering av de nasjonale og de universitetsrettede bibliotekfunksjonene i Oslo.
Gruppen ble nedsatt i desember 1991, ble ledet av departementsråd Per Haga i KD og konkluderte, ikke overraskende, med å foreslå å bygge for UB på Blindern mens NB fikk overta bygningen på Drammensveien.
Så, i bokåret 1993, da man feiret 350 års-jubileet for den første bok som ble trykt i Norge, bevilget Stortinget penger til prosjektering og oppstart av bibliotekbygget på Blindern.
I 1994 var det arkitektkonkurranse, som ble vunnet av Telje – Torp - Aasen Arkitektkontor AS, i 1996 startet byggingen og 2. september 1999, 33 år etter utspillet til Tveterås, ble biblioteket offisielt åpnet av HM Kong Harald. Senere er NB kommet på plass i UBs gamle bygg på Drammensveien og Norge har fått sitt selvstendige nasjonalbibliotek. Og historien om hvordan vi delte det gamle bibliotek, om byggingen av Georg Sverdrups hus og om innflytting og oppstart – hører ikke hjemme her.
Jeg vil dele med dere noen minner fra det gamle bibliotek, dvs det riktig gamle bibliotek: Domus Bibl. hvor UJUR er i dag. Minnene er nedtegnet av bibliotekar Th. Tellefsen i festskriftet til Wilhelm Munthe på 50-årsdagen i 1933, men går enda 50 år tilbake til 1880-årene.
Den gang, skriver Tellefsen, i 1884, gjennomgikk biblioteket også en
rik og nyskapende tid.: Norske avdeling var opprettet, den nye lesesal var nettopp
tatt i bruk og, ikke minst, varmeapparatet hadde vært i bruk siden årets
begynnelse.
Men det var ikke bare varme som manglet:
Hvis man i åpningstiden kl 12-14 gikk opp trappen til biblioteket ville man finne ytterdøren til utlånskontoret på vidt gap.
Det var liten tilgang på lys inne i kontoret og på mørke dager var det vanskelig for mange låntagerer å orientere seg ved skranken. Lyset kom inn via lesesalen som hadde overlys gjennom to glasstak. Hadde det i nattens løp falt sne på lesesalstaket var det omtrent umulig å se noen ting før sneen ble fjernet fra taket.
I denne tiden, før vi fikk innlagt elektrisk lys, det kom først i 1889, var det på det mørkeste av vinteren ofte umulig, når klokken nærmet seg tre, å finne fram bøker fra de indre saler og da vi måtte da be lånsøkerne komme igjen neste dag.
Bokhenting var heller ingen lett sak. En ting var at det ikke fantes bestillingssedler før høsten 1884, selve behandlingen var vanskelig på grunn av hjelpemidlenes utilstrekkelighet:
Noen systematisk katalog fantes ikke, den var ikke påbegynt, likeså litt som noen bok den gang var signert. Og Bibliografiske hjelpemidler som British Librarys katalog fantes heller ikke. Av kataloger over vår bestand til bruk for publikum hadde vi kun de årlige tilvekstlister som svært sjelden ble brukt. Derfor startet letingen etter en bok ofte med en søk i utlånsprotokollen: Den lå like for hånden, så det var naturlig først å undersøke om den ønskede bok skulle være utlånt.
Skulle hovedkatalogen rådspørres lå den i skap med smårum, i hvert av disse lå pakkene med sedler tredd på snor mellom papplater med nydelig knyttede snorer og påskrift.
På sedlene kunne man finne klassesignaturen A B C osv. men det behøvde ikke bety noe.
Katalogisator traff første avgjørelse om hvilken klasse boken skulle anbringes i ved å føre klassebokstaven på seddelen, men altså ikke i boken. Katalogisator kunne allerede bli desauvert av distributøren, som sendte bøkene til de klasser hvor han syntes de kunne passe. For det var sjelden tid til å konsulterer katalogen i tvilstilfelle. Og endelig hadde vi som siste instans oppstilleren, som for sin systematiske samvittighet skyld, ikke fant at boken passet i hans avdeling og derfor sendte den videre til en annen klasse, og det til og med uten å rette i katalogen!
Men verden går fremover og mange år senere, sier Tellefsen, foreslo Karl Fischer, kjent bibliotekpioner, at katalogisator skulle sette klassemerket, ikke bare i katalogen men også på baksiden av tittelbladet, til hjelp for distributør og oppstiller!
Etter en del motstand ble dette sedvane sier Tellefsen og føyer til:
Denne begivenhet må karakteriseres som det første og viktigste ledd i de bestrebelser som har pågått i mange år for å komme vekk fra den usikkerhet som skrev seg fra manglende samarbeid mellom de tre nevnte instanser.
At det likevel som oftest gikk bra skyldes naturligvis, da som nå, at personalet var så eminent dyktig:
Og noen må framheves: f eks A. Kjær, underbibliotekar, katalogisator og inspektør på lesesalen. Når han så at det var stuvende fullt ved skranken overlot han gjerne inspeksjonen til den kjente bibliograf J B Halvorsen og grep rekvisisjonene, ikke bare fra en, men fra mange som stakk sine sedler fram. Og da ble det luft i luka!
Presset var stort og, sier Tellefsen, den overhåndtagende sterke tilstrømning i denne tid skyldtes for en stor del at vi ennu ikke hadde fått forbud mot utlån av skandinavisk skjønnlitteratur til morskapslesning. Det forbudet kom først i 1885.
Den omtalte J B Halvorsen blir også utlevert: Når han kom ned i utlånskontoret med sin bergenske tale og sitt temperament spisset folk ører. Han ble da meget veltalende og delte sin viden, sin skråsikkerhet og sine antipatier med alle i nærheten: Flere av samtidens litterære størrelser kom ved skranken for å konferere med ham, og spesielt, sier Tellefsen, husker jeg Camilla Collett som i slutten av 80 årene gjentagne ganger kom for å drøfte litterære spørsmål i forbindelse med kvinnesaken. Halvorsen ble lei av det og sa til slutt: Hvis madam Collett atter skulle innfinne seg, så er jeg ikke tilstede.
Den kjente avholdsforkjemper, Sven Aarrestad, hadde en gang innlevert en lang rekke rekvisisjoner over norsk avholdslitteratur, og da det var noe ugreie med dem kom Halvorsen personlig til skranken. Etter en lengre diskusjon sa han, om alt det som allerede var hentet fram og lå på skranken: Min kjære mann, Dette må da jaggu være nok til å tørrlegge hele landet!
Tellefsen refererer også en episode fra Domus Bibliotheca som like gjerne kunne vært i dag:
I de dager, liksom i dag, fikk universitetslærernes pårørende, personalets bekjente og andre, adgang til den del av biblioteket som vendte mot Carl Johan når det var 17. mai, kongeinntog og lignende. Kontorist Carl Jacobsen var mannen som måtte skaffe disse besøkende plass og samtidig passe på at ingen forgrep seg på bøkene. En gang da en forventningsfull skare hadde samlet seg for å vente på den kongelige kortesje med kong Oscar i spissen, kom Jacobsen ut av kontoret hvor han hadde sett vognene komme oppover gaten og kunne meddele:
Nå kommer kongen! Men nå sto J B Halvorsen der også, og da Jacobsen kommer med dette utrop sier han tørt: Jaså, jeg synes det er Jacobsen som kommer jeg!
Jacobsen lo slik at dette at han gikk glipp av hele kongeinntoget!
Gjengitt og forkortet av Jan Erik Røed
20. januar 2003