Forsvarsmuseets bibliotek består, foruten museets håndboksamling, av Forsvarets historiske biblioteker. Dette er en samling eldre biblioteker med Generalstabens bibliotek som det klart største. Til sammen utgjør de ca. 60.000 bind. Artilleriets bibliotek som er det eldste ble opprettet i 1750, de øvrige stort sett i første halvdel av 1800-tallet. De ble avsluttet i 1940.
Enkelte av disse bibliotekene bygger på eldre samlinger, kanskje så langt tilbake som fra Stattholdertiden (1572-1739). De eldste bøkene er fra 1500-tallet.
Det finnes trykte kataloger til hver enkelt samling. Gjenfinningssystemene varierer.
Foruten Generalstabens- og Artilleriets biblioteker består Forsvarets historiske samlinger av Admiralstabens bibliotek, Ingeniørvåpnets bibliotek, Oslo militære samfunds bibliotek, Hærens flyvevesens bibliotek, som ble grunnlagt i mellomkrigstiden, og Marinens bibliotek som befinner seg ved Marinemuseet i Horten.
I tillegg hørte også Krigsskolens gamle bibliotek til disse samlingene, men dette biblioteket er i dag tapt. Det var det eldste av de militære bibliotekene. Grunnlaget var en boksamling fra Fredrik 5. gitt i forbindelse med opprettelsen av "Den frie mathematiske skole" i 1750. Det ble etter hvert mange givere, men den største tilveksten kom i 1807 med Bernt Ankers boksamling på over 4.000 bind. Rundt midten av 1800-tallet besto biblioteket av mellom 6.000 og 7.000 bind. Bibliotekar ble utnevnt av skolens styre.
I forbindelse med tyskernes okkupasjon i 1940 ble det overført til Palébygningen og forsvant da bygningen brant som følge av bombing i 1942. Noen ganske få eksemplarer som hadde overlevet brannen befinner seg på Krigsskolens nåværende bibliotek på Linderud, men heldigvis har vi fortsatt katalogene som kan fortelle oss hva det inneholdt.
Forhåpentligvis kan det være interessant å se på de militære forhold og arbeidsområder rundt den tiden disse bibliotekene ble opprettet fordi dette selvsagt hadde betydning for hvordan de ble bygget opp, fagområder, osv.
Historikeren Roald Berg, som vil bli flittig sitert i denne artikkelen, påpeker i bd. 2 av "Norges forsvarshistorie" at båndene mellom de militær-intellektuelle og sivile intellektuelle var langt tettere på 1700-tallet og første halvdel av 1800-tallet enn det vi er vant til å forestille oss og at Forsvarets sivile hovedarena i denne perioden var infrastrukturbygging, i Norge som ellers i Europa.
Dette gjorde det selvsagt nødvendig med kunnskaper og utdannelse. Forsvaret hadde sine egne skoler og har lang tradisjon som utdannelsesinstitusjon.
Krigsskolen og Den militære høyskole var de viktigste. "Den frie mathematiske skole" ble opprettet i 1750 men først fra 1817 ble en militær høyskoleutdanning utskilt fra Krigsskolens offisersutdanning som egen artilleri- og ingeniørlinje. Frem til 1817 var disse utdannet i København.
Mens universitetet først og fremst var en preste- jurist- og legeskole var Krigsskolen og Den militære høyskolen landets høyeste realfaglige utdanningsinstitusjon og eneste utdanning for teknikere og bygningsingeniører. Først med opprettelsen av NTH i 1910 er Forsvarets tid ute som landets eneste leverandør av teknisk ekspertise.
Fra 1815 var Krigsskolen en 4-årig utdannelse. Den militære høyskolen utgjorde 2 år i tillegg. Den viktigste modellen for Krigsskolens offisersutdanning var Det danske landkadettkorps stiftet i 1713. Ved disse skolene ble også estetikk ansett som viktig og ivaretatt gjennom bl.a. danse- og tegneundervisning.
Fra 1804 var det egne militære elementærskoler, underoffiserskolene, ved samtlige garnisoner. De såkalte "skriverskolene". Deres primære funksjon var å utdanne armeens lavere befalingsmenn. Disse var i praksis landets eneste høyere folkeskoler og forsynte også det sivile samfunn med skrivekyndig arbeidskraft til en rekke underordnete administrative oppgaver. Frem til ca. 1850 fikk bare 15% av barn på bygdene fast skoleundervisning. Leseundervisningen var begrenset til å få dem gjennom konfirmasjonen. Det er bakgrunnen for at Forsvarets skolevesen fra underoffisersskolene til Krigsskolen hadde sivile fag. Det fantes som nevnt ikke andre utdanningsinstitusjoner for å rekruttere personale til jernbane- og veiutbygging, brannvesen, politietaten eller sjø- og landoppmålingen som tar til på 1820-tallet.
F.o.m. Napoleonskrigene øker behovet for eksakte kart. Forflytningene av store hærer og tungt materiell over store avstander gjorde det nødvendig med geografiske og topografiske kunnskaper. Dette førte til opprettelse av militærgeografiske institutter rundt i Europa. Mellom 1816 og 1855 samarbeidet russiske, svenske og norske astronomer og militære i den "russisk-skandinaviske landmålingen". Oppmålings- og kartograferingsarbeidet i Norge var påbegynt allerede så tidlig som i 1770-årene og en viktig del av forsvarets arbeidsområde.
På begynnelsen av 1800-tallet var Norges samlede antall veikilometere 11.000. Hundre år senere har det økt til 35.000 km. Det var Forsvaret som gjennomførte det vesentlige av byggearbeidene som skjuler seg bak disse tallene. Forsvarets ingeniørkompetanse kom også til uttrykk i organiseringen av kanalutbyggingen, et stort men nesten glemt kapittel norsk samferdselshistorie. De fleste havneutbyggerene og havnedirektørene frem til 1860 var offiserer. Landets fyrvesen ble fra opprettelsen i 1841 og frem til 1909 ledet av direktører som var utdannet marineoffiserer.
I Universitetets første år er det nære forbindelser til Sjøkrigsskolen, Krigsskolen og Den militære høyskole med blant annet felles lærere. Dette gjaldt ikke bare innen realfagene, men også for religion, norsk, historie og geografi. Et eksempel er historikeren Christian Lange som underviste kadettene i en 10-årsperiode før han ble riksarkivar. En av utgiverne av Norges første historiske tidsskrift "Samlinger til det norske folks språk og historie" (1833-1839) var Gerhardt Munthe som var kaptein i Forsvaret.
I 1825 ble Christiania militære samfund, det senere Oslo militære samfund stiftet av hovedstadens yngre offiserer. Formålet var "dyrking av de militære vitenskaper og sosialt samvær". En av grunnleggerne var den tyske Karl Friedrich Borchenstein som var en kjent militærteoretiker allerede før han kom til Norge. Et av målene var å bygge opp et militært bibliotek og initiativet ble mottatt med stor entusiasme. Gavene strømmet inn, i 1830 besto biblioteket av 300 bind. I 1853 hadde det vokst til 1100 bind. Deretter ser det ut til at tilveksten nærmest stoppet, noe som antagelig kan forklares med opprustningen av Generalstabens bibliotek. Fagområdene var først og fremst strategi og taktikk, ingeniør og artillerivitenskap, matematikk og våpenmateriell. Den første brist i selskapets "vitenskapelighet" sies å ha inntrådt så tidlig som i 1837 da det første billiardbordet ble innkjøpt. I dag befinner dette biblioteket seg på FMUs bibliotek og består av 1250 bind.
Christiania militære samfund tar i 1831 initiativet til utgivelsen av Militairt tidsskrift, senere Norsk militært tidsskrift. Siden den gang er det utgitt uten avbrudd og er Norges nest eldste tidsskrift. Planen var å trykke krigsvitenskapelige avhandlinger, formidle innholdet av utenlandske tidsskrifter, og recensere utenlandske og innenlandske avhandlinger. Krigshistorie skulle stå sentralt. I tillegg skulle det være et meldingsblad for Forsvaret.
Det ble et tidsskrift for krigsvitenskap i vid betydning og har alltid hatt høye krav til faglig kvalitet og fra første stund et forum for utviklingen av egne norske scenariebaserte trusselanalyser.
NMT har en sentral plass i FMU´s bibliotek og er kanskje vår beste kilde til å se hva Forsvaret til enhver tid har vært opptatt av og hvordan det har vært orientert.
Disse bibliotekene har opprinnelig stått oppstilt i de enkelte militære avdelingers lokaler, flere av dem på Akershus. De fikk periodevis statsstøtte og avdelingene utnevnte selv offiserer som fungerte som bibliotekarer. I en artikkel i NMT 1842-43 og senere i tidsskriftet "Vor Hær" 1919 påpekes det svakheter ved dette systemet. Offiserene burde vært skiftet ut med faste bibliotekarer fordi offiserene flyttes rundt i systemet og skal dessuten stadig ut til ridetimer, øvelser og reiser. Man er også opptatt av at Universitetsbiblioteket stadig vinner i kampen om bevilgningene. Militærbibliotekene behandles som stebarn og det til tross for at Universitetsbiblioteket er lite interessert i denne typen litteratur.
I forbindelse med okkupasjonen i 1940 beordret tyskerne disse bibliotekene samlet på Akershus slott i Håkon 5´s sal. Marinens bibliotek ble værende i Horten og Krigsskolens bibliotek, ble som nevnt overført til Paleet med katastrofale følger.
Etter krigen ble samlingene flyttet en rekke ganger før de ble overført til Tollbugaten 10 (Den gamle krigsskolen) i tilknytning til Forsvarets krigshistoriske avdeling. Der sto de oppbevart under lite tilfredsstillende forhold og kun tilgjengelig for noen ganske få frem til 1992 da Forsvarsmuseet kunne innvie de nye biblioteklokalene, som vi befinner oss i nå. Det hadde vært en lang prosess og sterk innsats fra enkelte ildsjeler for endelig å få dem samlet og under klimaregulerte forhold.
De enkelte bibliotekene er fortsatt satt opp hver for seg og vi betrakter hver enkelt samling som en "gjenstand" i museal betydning, fordi de hver for seg er uttrykk for de militære avdelingers faglige, politiske, kulturelle og historiske orientering.
Frem til 1940 var stabenes viktigste orienteringsmåte knyttet til tidsskrifter, oppslagsverk, rapporter og annen litteratur. Ansvar for Etterretningen var nedfelt i Generalstabens instruks og Generalstabens bibliotek avspeiler nettopp dette. Det samme gjør internasjonaliseringsprosessen i Forsvaret gjennom Generalstabens mange abonnementer på utenlandske tidsskrifter, for å nevne et par eksempler på hva som kan leses ut av samlingene.
Artilleriets bibliotek, Ingeniørvåpenets-, OMS og Hærens flyvevåpens bibliotek er først og fremst tekniske spesialbiblioteker, mens Admiralstabens og Generalstabens biblioteker er mer omfattende når det gjelder fagområder. De er alle, bortsett fra HFB beregnet på høyere offiserer og det faglige nivået høyt. Det var forventet at man kunne lese tysk, fransk og engelsk i tillegg til de skandinaviske språkene.
Blant de historiske bibliotekene hører også 2. Brigades depotbibliotek som er av annen kategori enn de øvrige. Det er et eksempel på den typen biblioteker, som var plassert rundt i garnisonene beregnet på underoffiserer og soldater. Det inneholder alt fra hønsehold, helselære og grammatikk til dannelseslitteratur i form av romaner, dikt og skuespill.
Det vil bli for langt å gå inn på hvert enkelt bibliotek (henvise til brosjyren), men jeg vil gjerne si litt mer om Generalstaben og Generalstabens bibliotek til slutt.
Generalstaben er sjefens organ for planlegging og ledelse av den samlede militære virksomhet ved en høyere landmilitær enhet. Den "moderne" europeiske generalstabsinstitusjon var av prøysisk opprinnelse. Den kongelige norske generalstab ble opprettet i 1814.
Oppbyggingen av eget bibliotek og innsamlingen av historisk kildemateriale startet for alvor i perioden 1842-50, men det er grunn til å tro at en mer uoffisiell boksamling må ha eksistert før den tid.
I 1830-årene var Generalstaben redusert til et lite ekspedisjonskontor for høyestbefalendes administrative oppgaver. I 1840 er det flere forhold som taler for opprustning og forsvarsreformer og i 1845 kommer det et komitéforslag om en vitenskapelig utdannet generalstab.
Generalstabsplanen av 1850 omgjør generalstaben til et eget korps som i det vesentlige skulle være en undervisningsanstalt med høyt teoretisk nivå. Rekrutteringen skulle skje på bakgrunn av teoretisk realkompetanse, ikke alder og grad. Livet i Generalstaben var preget av kontinuerlige eksamener og evalueringer. Hensikten var at dette skulle komme avdelingene til gode når offiserene etter endt generalstabstjeneste skulle ut i armeens avdelinger igjen.
Hva slags kunnskaper var det snakk om? Først og fremst armeens organisasjon og administrasjon, krigskunst, krigshistorie, strategi og taktikk, topografi, landmåling og språk. Generalstaben skulle gjøres til en "dannelsesanstalt", en tidstypisk målsetting.
Den nyopprettete avdelingen av generalstaben hvor biblioteket lå fikk en nøkkelrolle. Den hadde ansvar for "tilveiebringelse og ordninger av alle de for krigen nødvendige militær-statistiske og topografiske opplysninger om eget og fiendens land." Biblioteket inneholder da også store mengder lokalhistorie, historie, reisebeskrivelser og topografiske beskrivelser fra Norge og utlandet.
Generalstabsplanen av 1850 ble først og fremst et skrivebordsforslag og det langsiktige, militærteoretiske arbeidet fikk ofte ikke den ønskete plass på grunn av daglige, presserende gjøremål.
Den ambisiøse målsettingen er i det minste godt ivaretatt i Generalstabens bibliotek, men er kanskje også svaret på bibliotekarens klage på manglende interesse for biblioteket utenfor generalstabens rekker.
I tidligere nevnte artikkel i "Vor hær" fra 1919, klager han på manglende interesse for biblioteket utenfor Generalstabens rekker. På den tiden hadde biblioteket nettopp fått nytt leseværelse, men bare en - 1 - offiser utenfra hadde benyttet det. Standardspørsmålet som stilles bibliotekaren er alt for ofte "har de noget av interesse? eller "har de noget nyt?". Lånerne er videre lite flinke til å benytte kataloger og de er dessuten mest interessert i krigsromaner og mer populære underholdende bøker. De få man har er lest i filler. Han påpeker at det er et fagbibliotek og henviser lesere av lødige genre til Universitetsbiblioteket eller aller helst Deichmanske bibliotek. Utlånsprotokollene viser, skriver han videre, at faglitteratur nesten utelukkende lånes av generalstabsoffiserene i Kristiania. Om divisjonsstabene sier han: "Det er mulig at offiserenes litterære interesser kan være store, men hvis utlaanet av faglitteratur fra landets største militærbibliotek kan være noget maal for faginteressen, saa er denne ydert minimal." Han avslutter innlegget med å si at det er sjelden utlånte bøker leveres tilbake uten at det sendes spesiell innkallelse. Dessverre har vi ikke funnet de gamle utlånsprotokollene så vi kan se hvordan det har stått til med utlånet gjennom tidene. I dag lånes bøkene selvsagt ikke ut, men de kan benyttes i bibliotekets lokaler.
Generalstabens bibliotek består i dag av ca. 40.000 bind og utgjør 2/3 av Forsvarets historiske biblioteker. Rapporter, tegninger og kart er overført til Riksarkivets forsvarsarkiv (RAFA).
Klassifikasjonssystemet er spesialkonstruert og antagelig inspirert av tyske systemer. Så langt har vi ikke funnet tilvekstprotokoller og vet derfor lite om hvordan og hvor fra bøkene ble skaffet. Når det gjaldt utenlandsk litteratur kan man tenke seg at det har vært gjennom gaver, offiserene kjøpte inn på reiser eller i forbindelse med tjenesteopphold ved utenlandske militære avdelinger, samarbeid med andre lands generalstaber, abonnementsordninger, osv.
Kristiansand hadde sitt militære selskap grunnlagt i 1824 og Bergen fra 1829 og de har sikkert hatt boksamlinger. Trondheim hadde eget militært tidsskrift fra samme år og et stort offisersbibliotek fra 1823 som i dag befinner seg ved Rustkammeret i Trondheim.
Marinens bibliotek ble opprettet i 1820 ved Fredriksvern i Stavern og senere flyttet til Karljohansvern i Horten hvor det fortsatt befinner seg.
Det er vel ingen overdrivelse å si at militærhistorie av forskjellige årsaker ikke er noe "stort" fagområde i Norge. Forsvaret har i stor grad brukt egne krefter med militær bakgrunn når forvarshistorikkene skulle skrives, noe som kan ha bidratt til uheldig avstand til det historiske fagmiljøet, og kanskje kan være en av grunnene til at disse samlingene har fått leve en ganske anonym tilværelse i alle disse årene. Foruten å inneholde et stort historisk kildemateriale er det også fristende å minne om generalstabens bibliotekars ord når det gjelder Universitetsbibliotekets manglende innkjøp av militærfaglig litteratur, at de også antagelig inneholder bøker som ikke finnes andre steder i landet.